Igår når jeg kom hjem fra skolen, gikk jeg, Helene og Mikki i skogen og hadde hundene løse, når vi hadde gått akkurat den samme runden minst 3 ganger fant vi ut at vi skulle prøve å gå en annen sti som jeg hadde prøv å gå før, men jeg ga opp fordi jeg aldri kom noe sted. Så da gikk vi, i gjørme og ALT som var. Hundene løp overalt, og når jeg blåste i fløyta så Tilla skulle komme, løp Mikki for å finne henne også kom begge to. Jeg sa at; nå går vi tilbake, det så sinnsykt gjørmete her! Neida, sier Helene og går videre; det blir tørt der borte, men det ble det ikke. Og vi fortsatte med akkurat det samme, men når Helene hadde sagt at det ble tørt snart, ca 6 ganger, BLE det faktisk tørt. Vi gikk og gikk, vi så flere stier, men tenkte det var best å følge den vi gikk på. Plutselig forsvant Tilla opp en skrent, jeg blåste i fløyta, Mikki gikk for å hente henne, men Mikki kom tilbake uten Tilla. Vi fortsatte og gå og jeg blåste, plutselig kom hun i en rasende fart ned skrenten og man hørte et kort og lite pip, når hun havnet på stien, stoppet hun og så p meg, jeg sa at hun skulle komme, men HUN kom ikke, hun bare satt der. Så fortsatte jeg å gå, også snudde jeg meg.. Der satt hun igjen da; med DET triste blikket og den venstre framfoten løftet opp av bakken. Jeg løftet henne opp, og jeg og Helene kjente forsiktig rundt på benet, men hun sa ingenting og trakk ikke poten tilbake. Jeg bærte henne litt til, så så vi en bilvei. Skjønte ikke hvor vi var hen, tenkte oss litt om og fant ut hvor vi var; ET STYKKE HJEMMEFRA :(
Jeg klarte ikke å bære Tilla mer, hun ble urolig fordi hun kjente at jeg skalv(det var fordi det ble så tungt) så hun måtte gå. Jeg kjente igjen bilveien, og ville følge den hjem, for jeg tenkte at det kom til å gå fortere. Helene ville ikke det, og vi gikk hver vår vei. Jeg og Tilla visste ikke hvor vi var hen, vi fulgte ingen sti. Måtte krysse over 1 meter bred elv, og opp en bratt skrent. Jeg bare gikk, fordi jeg visste at etterhvert kom jeg til å vite hvor vi var. Til slutt fant jeg ut hvor vi var, gudskjelov ikke så langt hjemmefra. Jeg ringte mamma og hun sa vi skulle sjekke det når vi kom hjem. Mamma møtte oss på veien, Tilla haltet enda. Når vi hadde vært hjemme en stund og fundert litt ringte vi dyrlegen, hun sa; etter mamma's forklaringer at det kanskje var en forstuing og at det kom til å hovne opp. Det hovnet opp, ganske mye egentlig. MEN dyrlegen sa at det kunne være ganske sannsynlig at det var verre i morgen(altså i dag) og da skulle vi dra til Nesodden, Flaskebekk. Men i dag har hun blitt bedre og hun spiser, for det gjorde hun ikke i går. Tilla selv er ikke så fornøyd med at hun bare kan gå å tisse og bæsje i hagen da, men vi er alle i huset glade for at det ikke var noe verre!
Jeg klarte ikke å bære Tilla mer, hun ble urolig fordi hun kjente at jeg skalv(det var fordi det ble så tungt) så hun måtte gå. Jeg kjente igjen bilveien, og ville følge den hjem, for jeg tenkte at det kom til å gå fortere. Helene ville ikke det, og vi gikk hver vår vei. Jeg og Tilla visste ikke hvor vi var hen, vi fulgte ingen sti. Måtte krysse over 1 meter bred elv, og opp en bratt skrent. Jeg bare gikk, fordi jeg visste at etterhvert kom jeg til å vite hvor vi var. Til slutt fant jeg ut hvor vi var, gudskjelov ikke så langt hjemmefra. Jeg ringte mamma og hun sa vi skulle sjekke det når vi kom hjem. Mamma møtte oss på veien, Tilla haltet enda. Når vi hadde vært hjemme en stund og fundert litt ringte vi dyrlegen, hun sa; etter mamma's forklaringer at det kanskje var en forstuing og at det kom til å hovne opp. Det hovnet opp, ganske mye egentlig. MEN dyrlegen sa at det kunne være ganske sannsynlig at det var verre i morgen(altså i dag) og da skulle vi dra til Nesodden, Flaskebekk. Men i dag har hun blitt bedre og hun spiser, for det gjorde hun ikke i går. Tilla selv er ikke så fornøyd med at hun bare kan gå å tisse og bæsje i hagen da, men vi er alle i huset glade for at det ikke var noe verre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar